Hopp over innholdet

Kronikk: Fra olje til plattform-økonomi

Artikkelen tilhører Den neste økonomien, postet 9. jun 2017

Tore Tennøe
KONTAKTPERSON:

Tore Tennøe

Norske politikere forvaltet oljeressursene til beste for fellesskapet. Kan de klare det samme med offentlige data?

Denne kronikken ble publisert hos  Dagens Næringsliv 31. mai 2017.

I februar 2016 fortalte selskapet DeepMind om et nytt samarbeid med britiske National Health Service (NHS).  I utgangspunktet virket dette relativt udramatisk. Målet var ifølge pressemeldingen å utvikle en mobil-app som leger kunne bruke for å overvåke pasienter med nyreproblemer.

Det som ikke ble nevnt, er at DeepMind, vil få tilgang til journalene til millioner av pasienter. Hva skal egentlig et selskap som er verdensledende innen kunstig intelligens og eid av Google med dette? Frigitte dokumenter viser ambisjoner som strekker seg langt utover nyrene: Å forutsi risiko for forverring, gjeninnleggelse og død hos ulike pasienter, etterspørsel etter sengeplasser og behov for leger på vakt på sykehuset.

Det er lett å forstå motivasjonen bak avtalen. Lærende maskiner er sultne på data: Uten data som råmateriale, ingen kunstig intelligens. For private selskaper vil offentlige institusjoner være attraktive fordi de sitter med unike og store datasett innen viktige områder som helse, utdanning og transport.

Det offentlige har på sin side god grunn til å oppsøke de beste i klassen når teknologien skal ruste tjenestene for fremtiden. Hvem vil bruke AltaVista og Kvasir når de kan søke med Google? Slik sett var avtalen mellom NHS og DeepMind en perfekt match.

Likevel er historien fra London like mye en advarsel som et eksempel til etterfølgelse. Avtalen ble gjennomført i det skjulte og uten å konsultere pasientene eller andre offentlige instanser. Partene fulgte grunnregelen fra Silicon Valley: «Move fast and break things».

For politikerne handler saken dessuten om forvaltningen av en viktig ressurs. Norge har offentlige data i verdensklasse, som et resultat av en godt organisert velferdsstat med digitalt aktive innbyggere. Tre spørsmål for dagens nasjonale strateger melder seg.

For det første: Hvordan skal verdiene i offentlige data komme folk flest til gode? Hvis data fra sykehus, skoler og smarte byer deles med tredjeparter, bør felleskapet få en merverdi i form av bedre offentlige tjenester, ny næringsutvikling, arbeidsplasser eller skatteinntekter. På det siste punktet er de store teknologiselskapene slett ikke best i klassen.

Da ledende globale selskaper fikk tilgang til oljeressursene på norsk sokkel på 70-tallet, måtte de lære opp lokale selskaper og støtte næringsutvikling gjennom krav til innkjøp. Sammen med at norske selskaper fikk konsesjoner på lovende felt, la dette grunnlaget for en rivende industriell utvikling på Vestlandet og i Trøndelag.  En nasjonal data-strategi bør derfor vurdere hvordan utenlandsk tilgang til norske offentlige data kan bidra til å bygge digital spiss-kompetanse og ny næring i Norge.

For det andre handler det om eierskap. Når helsedata brukes til å trene algoritmer som kan ha kommersiell verdi, hvem eier da algoritmene – tjenesteleverandøren eller det offentlige? Skal det offentlige måtte betale for tjenester som er trent opp på egne data?

Det tredje spørsmålet er hvilken makt et knippe store utenlandske selskaper skal få. Kommersiell kunstig intelligens domineres i dag av Apple, Google, IBM, Microsoft, Facebook og Amazon, de fleste såkalte super-plattformer med tilgang til mye data. I den digitale økonomien gjør nettverkseffekter ofte vinnerne enda sterkere: Jo flere som bruker tjenestene, jo mer data får selskapene, som igjen kan forbedre tjenestene ytterligere. Start-ups som likevel klarer å konkurrere, blir raskt kjøpt opp. Slik har gigantene skaffet seg tilnærmet monopol innen sine markeder.

Digitaliseringen gir store løfter og data er drivstoffet for utviklingen. Det norske oljeeventyret har vist behovet for en nasjonal strategi for å sikre fellesskapet når ressursene skal forvaltes i møtet med verdens største selskaper. Det bør tenkes langsiktig og det bør gjøres nå. Om fem år kan forhandlingsposisjonen for norske politikere være betydelig svakere.

Få også med deg vår siste rapport: «Denne gangen er det personlig: Det digitale skiftet i offentlig sektor.»

LES OGSÅ

Solrevolusjonen og hva den kan bety for Norge

For ti år siden utgjorde solkraft en nærmest ubetydelig andel av den globale kraftproduksjonen. Nå er solkraft den hurtigst voksende formen for elektrisitet.

Les hele saken »

Teknologirådets årsmelding for 2016

Les om mobil helseteknologi, førerløse biler, overvåkingsøkonomien og alt det andre Teknologirådet jobbet med i 2016.

Les hele saken »

Oversikt: Delingsøkonomien i Europa og USA

Et utvalg har foreslått nye regler for delingsøkonomien i Norge. Skal vi følge teknologioptimistene i Estland eller reguleringsivrige franskmenn?

Les hele saken »