Hopp over innholdet

Hva hvis problemer er skjult?

Artikkelen tilhører Er nanoteknologi trygt?, postet 15. jun 2009

Tore Tennøe
KONTAKTPERSON:

Tore Tennøe

Ettersom vi i dag mangler god oversikt over hvordan mange nanomaterialer oppfører seg, kan det være lurt å ta høyde for problemer, og forebygge mot dette. Aktuelle tiltak kan være alt fra å vente med å føre produkter på markedet inntil vi vet mer, til å gjennomgå rutiner for arbeidsmiljø og avfallshåndtering.

I en ideell situasjon skal risikovurderinger bidra til nødvendig forståelse slik at stoffer og produkter kan håndteres trygt. I en situasjon med mangelfull kunnskap kan vi derimot ikke sette vår lit til risikovurderinger alene. Mange materialer kan unnslippe risikovurdering overhodet, eller betenkelighetene kan være skjult for oss.

I slike tilfeller er det nødvendig å være føre var. For at forebyggingen ikke skal skje på måfå er det nødvendig å vurdere kritiske punkt. Av erfaring vet vi at det kan oppstå utfordringer knyttet til arbeidsmiljø, forbrukereksponering og avfallshåndtering. Nedenfor peker vi på noen sentrale dilemmaer og problemstillinger – uten selv å ha noen gode svar.

Føre var-prinsippet: Historien om asbest viser problemet ved å anta at fravær av bevis for skade er ensbetydende med bevis for fravær av skade. Føre var-prinsippet legger vekt på at om trusselen er alvorlig nok så skal ikke fravær av bevis hindre samfunnet i å iverksette tiltak. Både Norge og EU anser dette som relevant for håndtering av usikkerhet.Prinsippet har blitt brukt i forvaltningen av genmodifiserte organismer (GMO) hvor EU i noen år praktiserte et de facto moratorium i påvente av økt kunnskap og et mer helhetlig regelverk. Dette regelverket er nå på plass, men føre var-prinsippet står fortsatt sterkt gjennom at utsetting av GMO, til forskjell fra konvensjonelle organismer, krever en eksplisitt godkjenning sak for sak.

Utslipp fra produksjon

Risikovurdering av stoffer skal i prinsippet generere kunnskap om hvilke tiltak som er nødvendig for å håndtere risiko i arbeidsmiljø, heriblant verneutstyr, ventilasjon og håndteringsrutiner. Informasjon om dette skal kommuniseres i verdikjeden i form av HMS-datablad.

Et mål om å basere beskyttelsestiltakene på god kunnskap er vel og bra, men hvordan skal vi forholde oss når problemene kan være skjult? I dag mangler selv grunnleggende verktøy for å påvise og måle tilstedeværelse av nanopartikler.

Fastsettelse av utslippsgrenser for forurensning til ytre miljø avgjøres på grunnlag av risikovurderinger, men innebærer også en vurdering av best tilgjengelige teknikker, BAT. Mangel på kunnskap både om risiko og om mulige BAT gjør det imidlertid vanskelig å fastsette slike grenser.

Forbrukerprodukter

Forbrukere mangler ofte forutsetninger for å ta ansvar for risiko ved produkter. I tilknytning til for eksempel håndtering av kjemikalierester er det, selv ved god veiledning, grunn til å tro at enkelte fraksjoner havner på avveie.

Hovedstrategien for å motvirke dette må være å ha gode nok reguleringer for å avgjøre hvilke stoffer og produkter som kan føres på markedet, og vilkårene for dette. Men igjen, per i dag er bruk av slike virkemidler avhengige av risikovurderinger, og dermed er vi like langt.

En særskilt utfordring oppstår når produkter som klær, husholdningsartikler og elektronisk utstyr importeres fra land utenfor EØS. Slike produkter reguleres ikke direkte under REACH, unntatt der det er forventet at produktet skal avgi stoffer eller kjemikalier ved bruk. Slik dette regelverket praktiseres i dag tar det ikke høyde for at både overflatebehandling og plaststoffer regnes som såkalt ”åpen bruk” der slitasje, overoppheting eller vask uunngåelig vil resultere i utslipp.

Mange eksportland mangler ordninger for å risikovurdere råstoffene i slike produkter, og bortsett fra forbud mot enkelte spesifikke stoffer har norske myndigheter få verktøy til å føre kontroll med dette.

Det finnes heller ikke noen dokumentasjonsplikt som vil avdekke om de inneholder nanopartikler, og dette kan i fremtiden bli en ukjent kilde til eksponering for nanomaterialer. Problemet kan imidlertid begrenses ved å etablere internasjonale avtaler som sikrer felles standarder for risikovurdering og kontroll.

Destruksjon, avfall og avløp

Avfallsforskriften stiller særskilte krav til håndtering av avfall som er definert som farlig, dette omfatter blant annet en del forbrukerkjemikalier, og kan også komme til anvendelse for produkter med nanomaterialer. I de fleste andre tilfeller kan avfallshåndteringen vanskelig ta hensyn til om avfall inneholder eller frigjør nanopartikler, og enda vanskeligere er dette for avløp.

Godt regelverk om hvilke stoffer som kan føres på markedet, og vilkår for dette, vil også her være det viktigste mottrekket. Men igjen, om det ikke finnes risikovurderinger som påviser risiko vil heller ikke slike virkemidler bli tatt i bruk.

Et annet viktig mottiltak kan være å etablere kildesortering og renseteknikker som kan skille ut problematiske avfallsfraksjoner.

LES OGSÅ

Risikovurdering: kvalifisering for restriksjoner

Risikovurderinger er selve «navet» i samfunnets ordninger for å sikre trygg håndtering av stoffer og produkter. Om risiko blir påvist kan det blant annet medføre at stoffer forbys eller at de kan markedsføres under visse vilkår.

Les hele saken »

Kriterier for risikovurdering

Det er ikke nytt at samfunnet må håndtere stoffer som medfører risiko. En viktig huskeregel er at såfremt vi identifiserer disse stoffene og forstår deres egenskaper, så blir det også lettere å håndtere dem riktig.

Les hele saken »

Risiko og risikohåndtering

Vurderinger av egenskaper og eksponering danner grunnlaget for samfunnets håndtering av stoffer og produkter. Produkter som gir høy eksponering, for eksempel mat, er strengt regulert. Og stoffer som viser skadelige egenskaper kan bli underlagt restriksjoner – eller man etablerer rutiner for trygg håndtering.

Les hele saken »