Hopp over innholdet

Kriterier for risikovurdering

Artikkelen tilhører Er nanoteknologi trygt?, postet 15. jun 2009

Tore Tennøe
KONTAKTPERSON:

Tore Tennøe

Det er ikke nytt at samfunnet må håndtere stoffer som medfører risiko. En viktig huskeregel er at såfremt vi identifiserer disse stoffene og forstår deres egenskaper, så blir det også lettere å håndtere dem riktig.

En hovedutfordring er å sikre at problematiske stoffer og anvendelser faktisk blir identifisert og forstått. Det finnes enkelte smutthull som kan innebære at nanomaterialer blir fritatt for risikovurdering.

Mangel på gode risikovurderinger undergraver i neste omgang muligheten for god kontroll med produktene og med uønskede utslipp. Les mer om dette her. Muligheten for mangelfull kontroll tilsier at vi bør ta høyde for at problemer kan oppstå.

Smutthull?

Muligheten for smutthull varierer mellom ulike lovverk. Tilsetningsstoffer i mat må bestå ulike tester for å kvalifisere for en liste over godkjente stoffer, disse slipper altså ikke til på markedet før de har gjennomgått en risikovurdering.

Stoffer i forbrukerprodukter fordrer risikovurdering kun hvis de oppfyller bestemte kriterier. To sentrale kriterier er gitt ved stoffbegrepet og terskelverdier.

Stoffbegrepet: nanomaterialers identitet

Tradisjonelt identifiseres stoffer på grunnlag av deres kjemiske struktur, og det finnes særskilte registre for å holde orden på dette. Mange av samfunnets verktøy for å beskytte helse og miljø er knyttet til stoffbegrepet. Alt etter hvilket lovverk en anvendelse faller inn under må hvert enkelt stoff risikovurderes, og om risiko blir påvist utløser det ulike krav.

Det er uklart om dagens tilnærming til å identifisere stoff er egnet for nanomaterialer. For det første, er grensene for hva som regnes som selvstendige stoff etter de ulike regelverkene tydelige nok? For det andre, samsvarer grensene med hva som ideelt sett fortjener egen risikovurdering og regulering?

En sentral anbefaling fra britiske Royal Society og Royal Academy of Engineering fra 2004 var å håndtere alle nanomaterialer som nye stoffer. Dette kan fungere som veiledning, men heller ikke dette er særlig presist. Det er for eksempel ikke aktuelt å identifisere titandioksid malt opp til to forskjellige partikkelstørrelser som to selvstendige stoff.

Eventuelt forskjellige egenskaper som dette resulterer i bør snarere fanges opp av at REACH, og andre regelverk, krever risikovurdering ikke bare stoff for stoff, men også for ulike tilstander som stoffer forekommer i.

Å inndra vurderinger av hvilke tilstander stoffer kan forekomme i reiser imidlertid nye spørsmål: Hvor store modifikasjoner skal til for å utløse krav om å supplere med nye tester?

Nye tilstander kan også oppstå ut fra hvordan materialer anvendes nedstrøms. Selv om informasjon om dette til en viss grad kan avhjelpes ved at REACH krever informasjonsutveksling i verdikjeden, gjenstår mye uklarhet.

Terskelverdier: vektmål ikke tilstrekkelig

Industriens forpliktelser er i dag knyttet til hvor mange tonn de produserer. Blant annet gjelder krav om registrering etter REACH kun for stoffer som importeres eller produseres utover ett tonn per produsent. For nanomaterialer er vektmål uhensiktsmessig siden dette ikke fanger opp økt mobilitet, reaktivitet og eventuelt risiko som følge av at stoffer modifiseres til små størrelser med høyere partikkelantall og overflate per vektenhet.

Kombinasjonen av uklarhet omkring stoffbegrepet og uegnete terskelverdier kan skape nye gråsoner: Dersom hver enkelt utgave av karbonnanorør identifiseres som et unikt stoff vil de lettere falle utenfor terskelverdier. Om de derimot regnes som ulike tilstander av samme stoff reiser det spørsmål om dagens krav til risikovurdering fanger opp eventuelt nye egenskaper

Et mulig svar på disse utfordringene er å supplere dagens vektbaserte terskelverdier med terskelverdier basert på partikkelantall eller totalt overflateareal. Dette kan fange opp nanomaterialer enten de identifiseres som nye tilstander eller som nye stoffer.

Også andre deler av regelverket bruker terskelverdier basert på vektmål. For eksempel bortfaller krav om klassifisering og merking dersom farlige stoffer utgjør mindre enn 0,1 / 1 vektprosent av en stoffblanding, og grenseverdier for svevestøv i forskrift om lokal luftforurensning er angitt i mikrogram per m3.

Karbonnanorør – en form for grafitt?

En rapport fra Nordisk Ministerråd viser til en gjennomgang av elleve produkter som var opplyst å inneholde karbonnanorør. I et flertall tilfeller var karbonnanorørene identifisert og risikovurdert som stoffet grafitt. Rapporten peker på at karbonnanorør har unike egenskaper og spør om parallellen til grafitt er gyldig.

Å identifisere karbonnanorør som grafitt er feil, men skal uansett ikke frita leverandøren fra plikten til å fremskaffe kunnskap om karbonnanorørenes egenskaper. Risikovurderinger skal nemlig generelt ta hensyn til at stoffer kan forekomme i ulike tilstander. Eksempelet viser at dette kravet er uklart formulert og lett kan bli gjenstand for feiltolkning.

Foreløpig er det uklart hvilke nanomaterialer som skal identifiseres som unike stoffer med egen risikovurdering. Alternativt, om et nanomateriale identifiseres som en tilstand av et eksisterende stoff, hvordan kan man sikre at behovet for ny kunnskap blir ivaretatt?

LES OGSÅ

Risikovurdering: kvalifisering for restriksjoner

Risikovurderinger er selve «navet» i samfunnets ordninger for å sikre trygg håndtering av stoffer og produkter. Om risiko blir påvist kan det blant annet medføre at stoffer forbys eller at de kan markedsføres under visse vilkår.

Les hele saken »

Risiko og risikohåndtering

Vurderinger av egenskaper og eksponering danner grunnlaget for samfunnets håndtering av stoffer og produkter. Produkter som gir høy eksponering, for eksempel mat, er strengt regulert. Og stoffer som viser skadelige egenskaper kan bli underlagt restriksjoner – eller man etablerer rutiner for trygg håndtering.

Les hele saken »

Effekter på organismer og næringskjeder

Organismers sårbarhet for nanopartikler kan variere sterkt ut fra blant annet atferd og fysiologi. Arter som lever lenge vil være mer sårbare for fremmedstoffer som er tungt nedbrytbare og lett akkumuleres, dette gjelder også for arter som befinner seg på høyere nivåer i næringskjedene siden fremmedstoffene kan bli oppkonsentrert.

Les hele saken »