Hopp over innholdet

Risiko og risikohåndtering

Artikkelen tilhører Er nanoteknologi trygt?, postet 15. jun 2009

Tore Tennøe
KONTAKTPERSON:

Tore Tennøe

Vurderinger av egenskaper og eksponering danner grunnlaget for samfunnets håndtering av stoffer og produkter. Produkter som gir høy eksponering, for eksempel mat, er strengt regulert. Og stoffer som viser skadelige egenskaper kan bli underlagt restriksjoner – eller man etablerer rutiner for trygg håndtering.

Mange anvendelser vil på denne måten kunne vurderes som lavrisiko eller høyrisiko. Men hva med stoffene i gråsonen – som vi verken kjenner egenskapene til eller eksponeringsveiene for? Ofte vil vi mangle presis kunnskap om både eksponering og egenskaper.

Særlig utfordrende er langsiktige konsekvenser i næringskjedene, nedbrytningsprodukter og deres effekter, og samvirkning mellom ulike stoffer. I mange tilfeller har kjemikalier vist seg å ha effekter som samfunnet i utgangspunktet ikke var oppmerksom på. Til tross for dette er kjemikaliepolitikken forankret i at risiko er noe som kan beregnes, og at slike beregninger kan brukes som grunnlag for kontrollnivå og kost-nytte-beregninger.

Folks holdning til risiko

Folks aksept for risiko skjer i en avveining mot mulig nytte. Men her spiller det også inn hvem som tar valget, hvem som mottar nytten, og hvem som tar risikoen.

Når folk inngår usikre veddemål og investeringer kan det ha sammenheng med at uflaks kun vil ramme dem selv. Aksept av risiko øker også dersom den som rammes har mulighet til å påvirke utfallet.

Risiko ved bilkjøring aksepteres dels fordi det gir nytte, men også fordi egen atferd som oftest er avgjørende for utfallet. Men samtidig vet vi at skade kan skje, derfor er det etablert forsikringsordninger som sikrer kompensasjon for skade på tredjepart.

Forvaltningen av kjemikalier holder ikke samme standard. Forurensningen kan ramme en uskyldig tredjepart, gjerne i en annen del av verden eller senere generasjoner. Enkelte av oss har tilgang til kostholdsråd og annen veiledning som gjør det mulig å unngå skade, men også tilpasning av atferd må anses som en belastning. Det finnes enkelte eksempler på kompensasjon for skade, men å skaffe nødvendige bevis omkring årsakssammenhenger er ofte krevende.

Det finnes to ulike måter å forholde seg til slik usikker risiko. Strategien som benyttes ved tradisjonell risikovurdering og -håndtering er å øke presisjonen av prediksjonene og å fortsette hvis predikert utfall er akseptabelt. Den strategien som benyttes i dagliglivet er å ivareta evnen til å håndtere negative utfall.

Den første strategien innebærer å redusere usikkerhet, den andre anerkjenner at usikkerhet er uunngåelig og søker måter å håndtere dette. Dette kan innebære at vi må unngå handlinger som kan ha konsekvenser som vi ikke kan håndtere. En slik tilnærming finnes i føre var-prinsippet.

Forskning på folks holdninger til nye teknologier viser at mistenksomhet og motstand ikke bunner i at folk ikke aksepterer risiko, men snarere kommer som reaksjon på fornektelsen av usikkerhet og uvitenhet som enkelte ganger kommuniseres av industri og myndigheter.

Hvis næringslivet ikke anerkjenner usikkerhet, stoler ikke befolkningen på at noen vil ta ansvar hvis det dukker opp uforutsett skade. Folk takler usikkerhet, men krever åpenhet om dette og at de ansvarlige viser at de eventuelt vil rydde opp.

LES OGSÅ

Risikovurdering: kvalifisering for restriksjoner

Risikovurderinger er selve «navet» i samfunnets ordninger for å sikre trygg håndtering av stoffer og produkter. Om risiko blir påvist kan det blant annet medføre at stoffer forbys eller at de kan markedsføres under visse vilkår.

Les hele saken »

Kriterier for risikovurdering

Det er ikke nytt at samfunnet må håndtere stoffer som medfører risiko. En viktig huskeregel er at såfremt vi identifiserer disse stoffene og forstår deres egenskaper, så blir det også lettere å håndtere dem riktig.

Les hele saken »

Effekter på organismer og næringskjeder

Organismers sårbarhet for nanopartikler kan variere sterkt ut fra blant annet atferd og fysiologi. Arter som lever lenge vil være mer sårbare for fremmedstoffer som er tungt nedbrytbare og lett akkumuleres, dette gjelder også for arter som befinner seg på høyere nivåer i næringskjedene siden fremmedstoffene kan bli oppkonsentrert.

Les hele saken »