Hopp over innholdet

Utdypende anbefalinger

Artikkelen tilhører Regulering og kontroll, postet 15. jun 2009

Tore Tennøe
KONTAKTPERSON:

Tore Tennøe

Mange nanomaterialer er trolig harmløse og vil ha stor nytteverdi. Men vi trenger å skille bedre mellom harmløse og risikable materialer. På den ene siden vet vi ikke nok, på den annen side er ikke industriens ansvar for å foreta slike avklaringer tydelig nok.

Her følger Teknologirådets anbefalinger (i kursiv), med utdypende argumentasjon:

Ingen egen nano-lov

Det er ikke hensiktsmessig å etablere en egen lov for nanoteknologi og nanomaterialer.

Materialene og deres bruksområder er forskjellige, og det vil gi bedre samsvar mellom beskyttelsesnivå og risiko om regelverket tilpasses anvendelse. Her er hovedstrukturen i dagens lovverk egnet, med sitt skille mellom bruksområder som har ulike risikoprofiler, fra pesticider til forbrukerprodukter.

Styrke plikten til risikovurdering

Det er stor forskjell i tilnærminger til kunnskap og kontroll innen ulike lovverk. Utfordringer i lovverket settes mest på spissen i lovverket for alminnelige forbrukerprodukter, men gjelder også lovverk for mat og kosmetikk. Disse lovverkene gir få verktøy til å føre kontroll med hvordan slike produkter brukes, slites og kastes når de først er ført på markedet.

Kontroll med risiko er dermed avhengig av regulering omkring hva som kan markedsføres, og vilkår for dette. Slik regulering er først berettiget dersom man har tilstrekkelige indikasjoner om risiko, og plikten til risikovurdering er derfor et kritisk punkt.

Det er behov for å undersøke nanopartikler for nye egenskaper, men det finnes eksempler på at dagens praksis ikke er i samsvar med dette. Det er derfor nødvendig å presisere og styrke plikten til risikovurdering slik at nanopartikler fanges opp på en effektiv måte.

Sentrale kriterier for å avgjøre om en forbindelse må risikovurderes er gitt ved om forbindelsen kvalifiserer som et unikt stoff, og om den markedsføres utover visse terskelverdier. Praksis for å identifisere stoffer bør gjennomgås, og forutsetninger omkring dette eventuelt tilpasses slik at nanomaterialer fanges opp.

I tilfeller der et nanomateriale ikke identifiseres som et nytt stoff, men kun som en tilstand av et eksisterende, er det usikkert om nanoutgaven vil bli tilstrekkelig vurdert. Det kan derfor være nødvendig å presisere ansvaret for supplerende undersøkelser.

Terskelverdiene er som regel angitt i vekt, imidlertid er ikke vekt noen god beskrivelse av dose for stabile nanopartikler.

Vektbaserte terskelverdier i regelverket må suppleres med andre verdier, som partikkelantall eller samlet overflateareal. Av samme grunn må grenseverdier for partikkelutslipp fra industri og destruksjons- og renseanlegg, og dessuten for partikkelinnhold i arbeidsatmosfære, byluft og drikkevann suppleres med andre verdier enn vekt.

Forebygging er nødvendig

Å forhindre at utrygge produkter kommer på markedet er bare ett av flere mulige utfall av risikovurdering. Mer generelt skal slik vurdering bidra til å identifisere tiltak for å håndtere risiko tiknyttet arbeidsmiljø, industriutslipp, produkter, avfall og avløp.

Vurderingene benyttes blant annet fareklassifisering av kjemikalier, som igjen danner grunnlag for regler om merking og avfallshåndtering. Selv med tilpasninger som er foreslått ovenfor kan vi imidlertid ikke regne med at risikovurderinger kan hjelpe oss til å håndtere all risiko.

Blant spørsmål som gjenstår er hvor autoritative svar dagens metoder for risikovurdering kan gi, gitt mangelfull kunnskap om nanopartikler. Andre utfordringer knytter seg blant annet til import fra land som ikke har samme ordninger for risikovurdering og produktkontroll som oss.

I tillegg til risikovurdering og tiltak basert på slik vurdering må myndighetene også benytte andre forvaltningsverktøy. I særdeleshet må myndighetene følge med på bruken av nanomaterialer. Dette kan ta form av å oppsøke informasjon, men det vil være mer effektivt dersom myndighetene innfører en registreringsplikt til Produktregisteret. En slik ordning kan avgrenses til bestemte materialer, terskelverdier og anvendelser.

Ikke særskilt nano-merking

En egen merkeordning for produkter med nanomaterialer og -partikler er lite hensiktsmessig.

Dagens ordninger for deklarasjon og merking er knyttet til stoffer og produkter som er risikovurdert og klassifisert som farlige. Snarere enn å måtte ta stilling til et separat merke for nanomaterialer må forbrukerne kunne forvente at myndighetene sørger for tilstrekkelig kontroll og pålegger merking og annen forbrukerveiledning der det er behov.

Arbeidsgivere må tilpasse HMS-tiltak

Rutiner og tiltak i forbindelse med både arbeidsmiljø, industriutslipp, avfall og avløp må oppdateres i henhold til ny kunnskap, og myndighetene må følge opp dette med nødvendig tilsyn.

Produsentansvar fra vugge til grav

For å forebygge problematiske avfallsfraksjoner bør myndighetene gjennomgå rutiner for avfallshåndtering. Ekspertgruppen mener at ordninger for utvidet produsentansvar bør vurderes for flere produktkategorier enn i dag.

Slike ordninger innebærer at de som tilvirker produkter også tar ansvar for avfallshåndteringen. Dette stimulerer til aktsomhet og livsløpstankegang.

Behov for felles forståelse og systematikk

Forståelsen og forvaltningen avhenger av felles begreper og systematikk. Felles definisjoner er nødvendig for å unngå tvetydighet ved kommunikasjon om nanomaterialer, og ved rapportering for juridiske formål. For å komme til gode definisjoner trenger vi systemer for å karakterisere, og dernest, identifisere nanomaterialer.

Tilsvarende systematikk og standarder kreves for testmetoder, modeller og livsløpsanalyser slik at vi kan sammenlikne og forstå resultatene omkring ulike nanomaterialer og fra ulike laboratorier. Behovet for standardisering må imidlertid veies opp mot at slik standardisering medfører forenklinger som ikke alltid er gyldige.

Behov for forskning

Temaene som er nevnt over viser et gjennomgående behov for forskning. Det trengs mer forskning for å forstå nanomaterialer, for å forstå deres helse- og miljøvirkninger, samt metodeutvikling.

Norge bør delta i internasjonalt forskningssamarbeid blant annet ved å utpeke tema som norske miljøer tar ansvar for. Videre bør myndighetene utpeke fagmiljøer med særskilt ansvar for å holde seg oppdatert om resultatene innen risikoforskning.

Myndighetene må også skaffe kunnskap om utbredelse, anvendelse og håndtering av nanomaterialer i praksis. I tillegg til informasjon som genereres gjennom en registreringsplikt til Produktregisteret må myndighetene oppsøke informasjon, særlig om eksponering i arbeidsmiljø, dessuten om forbrukerprodukter som vi omgås tett, som matkontaktmateriale, kosmetikk, forbrukerkjemikalier, klær og leketøy.

Myndighetene bør vurdere å opprette en vitenskapskomité som kan gi råd om risikovurdering av stoffer og produkter, herunder nanomaterialer.

En slik komité kan få i oppgave å fremskaffe og sammenfatte kunnskap, gi råd om metodevalg, og gi råd om regulering for enkelte eller grupper av nanomaterialer.

Internasjonalt samarbeid

Tiltakene som er nevnt ovenfor må adresseres gjennom internasjonalt samarbeid. Det er blant annet behov for felles definisjoner, felles standarder for risikovurdering og  kunnskapsutveksling på tvers av land.

Når det gjelder lovgivning har Norge i stor grad felles regler med EU. Norske synspunkter på dette felles regelverket må derfor fremmes overfor EU.

Offentlig debatt

Selv med justeringer anbefalt i denne rapporten vil verken næringslivets forpliktelser til risikovurdering eller offentlig innsats innen forskning og forvaltning sikre full kontroll. I en slik situasjon vil det være ulike oppfatninger om muligheter og begrensninger, og om behovet for reguleringer.

Slike avveininger er et politisk spørsmål, og myndighetene bør involvere både forskning, næringsliv, organisasjoner og allmennhet i diskusjoner om dette.

LES OGSÅ

Utfordringer for forvaltning

Nanomaterialer faller i utgangspunktet inn under dagens helse- og miljølovverk på samme måte som andre stoffer og anvendelser. Imidlertid finnes det avgrensninger i regelverket som kan innebære at nanomaterialer ikke blir fanget godt nok opp. Dypest sett dreier utfordringen seg om vi har god nok kunnskap om disse materialene til å skaffe god kontroll.

Les hele saken »

Risiko og risikohåndtering

Vurderinger av egenskaper og eksponering danner grunnlaget for samfunnets håndtering av stoffer og produkter. Produkter som gir høy eksponering, for eksempel mat, er strengt regulert. Og stoffer som viser skadelige egenskaper kan bli underlagt restriksjoner – eller man etablerer rutiner for trygg håndtering.

Les hele saken »