Av Jonas Engestøl Wettre, prosjektleder i Teknologirådet
Til nå har USA og Kina dominert. 322 av verdens 500 kraftigste datamaskiner var i USA eller Kina i november 2021, mens 2 på topp 10 var i Europa.
Nå har EU våknet. Møt EUs nye start-åtter av superdatamaskiner i det internasjonale regnemesterskapet, spredt over hele kontinentet: VEGA, Deucalion, MELUXINA, Discoverer, LEONARDO, MareNostrum5, KAROLINA, og størst av dem alle: LUMI. Fire av disse ble lansert i 2021, mens EUs nye storsatsning, LUMI, som trolig går inn på topp 5-listen i verden, skal være klar i 2022.
Men hva er egentlig en superdatamaskin? Kort fortalt, en datamaskin som utklasser samtidens hverdagsmaskiner. LUMI strekker seg over 150 kvadratmeter, veier 150 000 kilo og besitter den samlede regnekraften til 1,5 millioner moderne bærbare datamaskiner. Overskuddsvarmen til maskinen vil dekke 20 % av den nærliggende finske byen Kajaanis årlige energiforbruk – en by med snaue 37 000 innbyggere.
Hva skal vi med dem? Regnekraft har blitt en sentral teknologisk ressurs og et geopolitisk konkurransefortrinn. Og superdatamaskinene er regnespesialister. I en global, kompleks og usikker verden, hungrer beslutningstakere etter forutsigbare, risikoreduserende styringsmekanismer. Bak beslutningene ligger derfor kompliserte utregninger, simuleringer og modelleringer til grunn – og det i stadig flere bransjer.
Eksempler er modellene og simuleringene av R-tallet bak pandemipolitikken, eller modeller for kvantemekanikk, værvarsling, klimaforskning, molekylær modellering, kryptoanalyse, romfartsekspedisjoner, og trening av store språkmodeller. Her kan superdatamaskiner utgjøre en forskjell.
Det handler for eksempel om å kunne forutsi og analysere hvordan nye medisiner fungerer. Kunstig intelligens kan nå forutsi 3D-formen aminosyrekjedene tar når de folder seg sammen til et protein. Et av årets store teknologiske gjennombrudd, erklærte magasinet Science nylig.
Skal europeernes kunstige intelligente systemer konkurrere mot amerikanernes og kinesernes, trengs kompetitive regnemaskiner. Skal Europa ha kontroll med og ivareta europeiske prinsipper og lovverk, og utvikle de kunstig intelligente systemer vi ønsker, på egne premisser, må dette satses på.
Nå forsøker EU skikkelig. Superdatamaskin-initiativet springer ut fra EUs strategi for et digitalt indre marked. Det europeiske råd etterlyste et slikt initiativ allerede i 2016. Målet er å utvikle en pan-europeisk supercomputer-infrastruktur, og å støtte forsknings- og innovasjonsaktiviteter. Gjennom infrastrukturen skal EU sikre sin ledende posisjon i den digitale økonomien, og styrke sin autonomi som digital region.
European High Performance Computing Joint Undertaking (EuroHPC JU), en offentlig-privat samarbeidsorganisasjon, koordinerer arbeidet. Både EU-land, assosierte medlemmer av Horizon-programmet til EU, samt noen private aktører er med. Planen er at både store, mellomstore og små private initiativer og bedrifter skal få tilgang til regnemaskinene.
Og Norge er med. Norge har investert 40 millioner kroner i LUMI, og eier og har tilgang på 2 % av LUMIs regnekapasitet. Det er Uninett Sigma2, som også har ansvar for de øvrige norske tungregningsressursene, som skal forvalte og distribuere LUMI-tilgangen. Vil du som forsker ha tilgang, må du søke om det.
Men klarer EU å opprettholde en koordinert og strategisk front i det internasjonale regnekappløpet om ‘alle’ skal få tilgang? Som innen all annen EU-politikk, er konflikter mellom nasjonale og regionale behov, ønsker og prioriteringer sannsynlig også for tungregning.
Hva er egentlig verdt å vite? Når EuroHPC JU og de nasjonale samarbeidspartnerne, som Sigma2, vurderer og prioriterer i ressursfordelingen, vil de i praksis besvare dette spørsmålet. De samlede prioriteringene deres vil reflektere EUs evne og vilje til en forent strategisk front innen kunstig intelligens.
Og hvilken pris for viten tåler vi? Superdatamaskinene sluker enorm med strøm, og selv om LUMI skal drives av 100 % vannkraft, gjelder ikke dette for alle maskinene. Jo mer og hurtigere vi ønsker å vite noe, desto større blir klimaavtrykket. Kunnskap har sin pris, og den øker jo mer tungregnet den blir. Derfor trengs klare strategiske retningslinjer for hva som er forholdsmessig å vite, og hvor raskt.
Ansvaret for den strategiske politikken til initiativet, ligger hos styret til EuroHPC JU. Her sitter én representant fra EU-kommisjonen og én fra hvert deltakerland. I tillegg kommer råd fra en referansegruppe på 12 personer om den strategiske forsknings- og innovasjonsagendaen, blant dem én nordmann. Følg litt ekstra med på hva denne gruppen anbefaler, og hvorfor, de neste månedene.
