Når vi bruker internett er det en lang rekke selskaper som følger med på og samler informasjon om våre preferanser og atferd. Denne informasjonen blir fortløpende kjøpt og solgt på store, internasjonale børser. Internettøkonomien baserer seg på slik sporing, og kan dermed sies å ha blitt en overvåkingsøkonomi. Mengden aktører som overvåker oss fører til en svært nærgående kartlegging av livene våre.

Rapport:

Personvern - tilstand og trender

Last ned

Teknologi som driver utviklingen

Overvåkingen kan beskrives som «systematisk observasjon», og det er særlig fire teknologiske utviklingstrekk som har bidratt til å bygge opp overvåkningsøkonomien.

  • Tingenes internett: Vi omgås hundrevis av datamaskiner hver dag, når gjenstander som termostaten, klokka og bilen utstyres med sensorer og er koblet til nett. I tillegg ser vi at stadig flere bærer teknologien direkte på kroppen, og bruker smartklokker, pulsbelter eller annen kroppsnær teknologi.
  • Data og metadata: Alle disse datamaskinene produserer store mengder data. Alle operasjoner maskinene gjør dokumenteres, og når samfunnet rundt oss digitaliseres i økende grad, vil også en større del av våre liv bli grundig dokumentert. Et biprodukt av alle disse operasjonene er metadata – data om data. Metadata beskriver hva som skjer for eksempel når du sender en e-post. Metadataene til en e-post kan inneholde informasjon som avsenders og mottakers navn, e-postadresse, IP-adresse og server i tillegg til data om tid og tidssone.
  • Billig lagring og regnekraft: Datamaskiner får større og rimeligere lagringsevne og regnekraft. Dermed får selskaper mulighet til å lagre mer data enn det som tidligere var tilfelle. Tidligere ble lagring av data begrenset av økonomiske hensyn, men de synkende kostnadene har ført til at man nå lagrer alle data, for senere å finne ut hva man skal bruke dem til.
  • Store data og nye sammenhenger: Datamaskiner blir flinkere til å behandle nye datatyper og løse komplekse oppgaver, for eksempel å forstå naturlig språk. «Big data»-verktøy har ført til at nesten alle typer data kan komme til nytte. Den digitale eksosen hver og en etterlater seg, kan settes sammen på nye måter og vise sammenhenger man tidligere ikke trodde var mulig.

Vi mister kontrollen

I tillegg til disse driverne er det to trender som har bidratt til at kommersielle aktører i stor utstrekning kan overvåke privatpersoner.

Fremveksten av skytjenester innebærer at data ikke lenger lagres på våre egne datamaskiner. Alt skjer på servere som eies og styres av ulike selskaper, som Facebook, Google og Microsoft. Resultatet er at vi ikke lenger har kontroll på våre egne data. Selskapene som eier serverne har full kontroll over både innhold og metadata, og kan bruke dette til det de ønsker.

Den andre trenden er bruk av enheter som kontrolleres av produsentene. Dette innebærer at produsenter og leverandører i stor grad kontrollerer hva vi kan gjøre med enhetene våre. Det tydeligste eksemplet er smarttelefonen, men det er også tilfelle for nettbrett, lesebrett og bærbare datamaskiner. Apple har strenge regler for hva som kan installeres på en iPhone, Amazon kan slette innhold på kundens Kindle og Microsoft oppfordrer til bare å bruke deres egne applikasjoner i Windows.

Vi betaler med data om oss selv

Før 1993 var det få kommersielle interesser på internett, og normen var at tjenester skulle være gratis. Når de første selskapene etablerte seg på nett ble det diskutert hvordan man kunne tjene penger på nettbaserte tjenester. For å tiltrekke seg investorer måtte annonsetilbydere gjøre nettreklamen bedre enn annen reklame. Dette fikk de til fordi internett åpner opp for at man kan analysere hvem det er som besøker nettsiden man eier, og tilpasse hvilken reklame som vises til den enkelte bruker. Baksiden var utviklingen av en forretningsmodell som forutsetter stadig mer overvåking av brukerne.

Modellen man endte opp med baserer seg derfor på at de fleste tjenester tilbys gratis, mot at tjenestetilbyderen samler inn store mengder informasjon om brukeren. Selv om tjenestene i utgangspunktet er gratis, kan vi derfor si at vi betaler for dem med persondata.

Norske nettaviser er gode eksempler på denne forretningsmodellen. Det meste av innholdet på nettavisene er fremdeles gratis tilgjengelig. Men når man undersøker hva som skjer ved et besøk på disse nettsidene, blir betalingen med persondata tydelig. I gjennomsnitt er 46 tredjepartsaktører tilstede på nett¬aviser, og mellom 100 og 200 informasjonskapsler plasseres ut for å samle informasjon om brukeren.

En god deal?

Tjenestene som utvikles er gratis og godt utformet – noe som gjør at mange fortsetter å bruke dem, selv om vi kanskje er klar over at leverandørene samler inn data om oss. Når man begynner å kartlegge den sporingen som faktisk skjer, er det større grunn til å revurdere disse forretningsmodellene. For oss er det et dårlig bytte, fordi vi ikke får fremlagt hva vi virkelig gir fra oss og hvor omfattende sporingen faktisk er. Livene våre er i økende grad totalovervåket – skyggesiden av internettøkonomien blir stadig tydeligere.

Nyhetsbrev

med nyhetsbrevet vårt får du med deg det siste innen teknologiutvikling

AktueltDETTE JOBBER VI MED NÅ