Den 28. februar skjedde noe uten sidestykke i internetts historie.
Da skrev Ukrainas digitaliseringsminister, Mykhailo Fedorov, brev til ICANN – The Internet Corporation for Assigned Names and Numbers – og ba om at Russland blir kastet ut av internett.
Helt konkret ba Fedorov ICANN om å fjerne Russlands toppnivådomene – «.ru» – fra internetts store adressebok. Når du surfer på nett, er det toppnivådomenene – «.no», «.se», «.com» og «.ru» – som forteller nettleseren hvor på nettet den skal lete etter nettsiden du vil se.
Skulle «.ru» forsvinne, ville ingen nettlesere funnet russiske nettsider, og Russland ville i praksis ha forsvunnet fra nettet.
Konsensusen om det nøytrale nettet vakler
Svaret fra ICANN – den ideelle organisasjonen som forvalter internetts adressebok – kom to dager senere. Beskjeden fra ICANN-direktør Göran Marby var tydelig: ICANN er en teknisk organisasjon, ikke politisk. ICANN skal sørge for at internett fungerer, ikke stoppe det.
Men ikke alle de ukjente, men mektige aktørene som holder internett i gang, holdt seg like i skinnet som ICANN.
Den 4. og 7. mars sa Cogent og Lumen, to amerikanske selskaper som selger tilgang til det globale kjernenettet – internetts grensekryssende motorveier – at de vil slutte å selge til Russland. Russiske myndigheter skal ikke få bruke våre nettverk til cyberoperasjoner, sa Cogents direktør.
Stopp i salg av kjernenett-tilgang er også uten sidestykke i internetts historie, og vil strupe inn russiske teleselskapers kapasitet til å sende ut og motta internettrafikk til og fra utlandet.
10. mars fortsatte trenden. Da lanserte en gruppe EU-parlamentarikere og internett-eksperter, blant dem ICANNs første president, syv prinsipper for hvordan sanksjoner mot nett-infrastruktur kan utformes. Også internetts infrastruktur må kunne bli gjenstand for sanksjoner, var gruppens budskap.
Forslaget er kontroversielt, og utfordrer visjonen om et fritt, åpent og apolitisk globalt internett.
Russisk «splinternett» og kinesisk toppstyring?
Alt dette stiller spørsmål ved hvordan fremtidens internett vil se ut.
Å stenge det russiske propagandamaskineriet og militæret ute fra internett med en global digital blokade, kan virke forlokkede. Det gir også vann på mølla til forkjemperne for lukkede nasjonale nettverk, som kan splintre internett ytterligere og gjøre tilgangen på informasjon i verden skjevere.
Mange spør seg nå om vi får et russisk «splinternett» – et nasjonalt russisk internett frakoblet verden, med et sensurnivå tilsvarende Kinas «Great Firewall». Noe slikt ønsker Russland selv.
På lengre sikt spør man seg hvordan Kina og Russland vil reagere når det går politikk i forvaltningen av den globale internett-infrastrukturen. Kina ønsker at statene skal få bedre og mer sentralisert kontroll over internett, og vil flytte makt fra ICANN til Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU) i FN. Hva Putin vil er mer uklart, men han har tidligere sympatisert med Kinas forslag.
I september skal ITU velge ny leder, på årsmøtet i București. Valget står mellom amerikanske Doreen Bogdan-Martin og russiske Rashid Ismailov, og vil kunne bli et retningsvalg for internetts fremtid.
Hvilken holdning skal Norge ha?
Utviklingen kan kreve justeringer i norsk internett-politikk, både på kort og lang sikt. I ICANN er Norge representert ved Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD), og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) gjennom Governmental Advisory Committee (GAC). Skal Norge følge ICANNs linje som nøytral teknisk forvalter, eller åpne opp for å vurdere sanksjoner rettet mot internetts infrastruktur? Og i så fall, når skal slike sanksjoner kunne vurderes, og hvordan skal de se ut?
