Norge har oljesmerter. Bare de siste ukene har oljeserviceselskapet National Oilwell Varco Norway varslet at 1500 må gå i løpet av året, Statoil kutter inntil 2000 fast ansatte og konsulenter i år, og forskingsinstituttet IRIS i Stavanger lar opp mot 10 prosent av de ansatte gå. Dette kan være dramatisk for dem som mister jobben.

]Omstillingen til et mindre oljeavhengig Norge må komme raskere enn mange trodde for bare et år siden. Den erkjennelsen ser vi både på regjeringsnivå, i næringslivet og i media. Norge trenger en langsiktig omstillingspolitikk for å unngå en bråbrems med langvarige konsekvenser for økonomien og de sysselsatte. Den må hjelpe oss gradvis å orientere oss bort fra olje og gass som det store lokomotivet i norsk næringsliv. Oljenæringen vil være viktig i mange år fremover, men omstillingsbehovet vil ikke forsvinne selv om den kan oppleve nye oppturer.

Går Norge i luksusfellen?

Tidligere tiders langsiktige oljepolitikk la grunnlaget for dagens gode økonomiske situasjon. Nå må vi legge grunnlaget for fremtidig verdiskaping og velferd. Hvis vi ikke prioriterer omstilling høyt nok i dag, lar vi kortsiktige økonomiske og politiske hensyn gå foran den totale velferden på tvers av generasjoner. Resultatet kan bli høyere arbeidsløshet og lavere skatte- og eksportinntekter. Da har Norge gått i luksusfellen.

Kortsiktige tiltak mot de utfordringene oljenæringen i dag står overfor bør derfor ikke motarbeide det langsiktige omstillingsarbeidet. Omstillingspolitikken må ha som siktemål å sikre en stor økning i eksportinntektene fra virksomheter utenfor olje og gass, få kompetanse innenfor olje og gass til å orientere seg mot nye markeder, og skape flere titalls tusen eksportrettede arbeidsplasser – mange av dem i virksomheter som ennå ikke finnes. Omstillingspolitikken må dessuten ta høyde for at ny teknologi er i ferd med å endre forutsetningene for all produksjon og verdiskaping. Datamaskiner kan gjøre stadig mer komplekse kontor-oppgaver, og en rekke manuelle yrkesgrupper risikerer å bli automatisert bort. Internett og delingsøkonomien gjør at nye verdikjeder vokser frem, og den globale konkurransen skjerpes.

Teknologirådet har i samarbeid med en gruppe eksperter på samfunnsøkonomi, ny industri og innovasjon utformet fem bud på en langsiktig omstillingspolitikk for Norge:

1) Oljeskatt som demper svingninger

Petroleumsnæringen har i dag en ordinær skattesats på 27 % og en særskatt på 51 %. Den flate skatten gjør at selskapene i perioder med høy oljepris sitter igjen med store inntekter. Det gir høy aktivitet i næringen, stor etterspørsel etter varer og tjenester, og svekker insentivene til omstilling. I perioder som nå, med lavere oljepris, er det motsatt: aktiviteten avtar, etterspørselen etter varer og tjenester reduseres, og omstillingsbehovet blir mer prekært. Svingningene kan reduseres ved å innføre en progressiv skatt på overskudd fra petroleumsvirksomheten, slik at skatten øker i perioder med høy oljepris, og avtar i perioder med lav oljepris. Målet er ikke å øke det samlede skattetrykket i oljenæringen, men å gjøre næringens etterspørsel etter varer og tjenester jevnere og mer forutsigbar, og å unngå å gjøre det langsiktige omstillingsarbeidet mer krevende enn nødvendig.

2) Utfase støtte til oljeforskning

All offentlig støtte til petroleumsforskning og -utvikling bør utfases. Olje og gass er en moden næring med sterk økonomi. Samfunnsøkonomisk lønnsom forskning bør også være bedriftsøkonomisk attraktiv, og kan gjennomføres uten offentlig støtte. Offentlig støtte til petroleumsvirksomhet bidrar til å opprettholde den næringen vi skal omstille oss bort fra. Ved å utfase den offentlige støtten, vil myndighetene stimulere til at kapital og personell orienterer seg mot andre sektorer og næringer.

3) Konsesjonspolitikk som gir stabilitet

Konsesjonspolitikken legger føringer for utviklingen av oljenæringen, og gir viktige signaler om aktivitetsnivået på lang sikt. Nye konsesjoner fører til leteaktivitet og kan gi ny produksjon, noe som binder opp personell og økonomiske ressurser som kunne vært brukt til annen næringsutvikling. En konsesjonspolitikk som legger opp til fortsatt høy aktivitet kan derfor være en barriere mot omstilling av norsk næringsliv. Konsesjonspolitikken bør ikke sikte mot å bygge opp oljenæringen videre, men sikre at den forventede reduksjonen i oljevirksomheten blir så stabil som mulig. Målet bør være å unngå både brå oppgang og brå nedgang. Det bør derfor utarbeides en ny stortingsmelding om konsesjonspolitikken, der innvirkningene på omstillingsarbeidet drøftes.

4) Spisse støtte til innovasjon

Innovasjon Norge og Norges forskningsråd tildeler i dag støtte til næringsutvikling gjennom en lang rekke ulike virkemidler, og midlene spres bredt utover. Ordningene bør spisses slik at vi får færre og større virkemidler som gir mer støtte til nye, nyskapende og eksportrettede virksomheter med særlig innovasjonspotensial, og internasjonalt orienterte virksomheter og gründerbedrifter med lite egenkapital.

5) Strategi for fremtidens næringsliv

”Eight great technologies” er en strategi der Storbritannia med utgangspunkt i analyser av globale samfunnsutfordringer og teknologiutvikling skal styrke verdiskaping og konkurransekraft. Finland og Tyskland har gjennomført liknende prosjekter. Norske myndigheter bør gjøre det samme, og utarbeide en strategi for hvordan norske virksomheter kan lykkes i fremtidens globale markeder. Strategien bør fremme en mer diversifisert næringsstruktur, ta høyde for den verden vi skal omstille oss til, og sikre at vi ikke bare forsøker å bli bedre på områder hvor vi allerede er gode.

Nyhetsbrev

med nyhetsbrevet vårt får du med deg det siste innen teknologiutvikling

AktueltDETTE JOBBER VI MED NÅ