Kronikk i Dagbladet 14/8-2012 av Tore Tennøe, direktør i Teknologirådet.
På svært kort tid har måten samfunnet fungerer på endret seg drastisk. De fleste av oss opplevde 11. september-angrepene gjennom TV, fra direktesendinger av de forferdelige bildene av flyene som styrtet inn i World Trade Center. Ti år senere, da terroren traff Norge, var det Internett som stod i sentrum. Fra bombeangrepene i Oslo til massakren på Utøya var vi konstant på nettet for å skaffe informasjon. Til og med ofrene på Utøya brukte Twitter og Facebook for å få hjelp.
Internett stod også sentralt på en enda mer dyster måte.
En av de siste tingene Anders Behring Breivik gjorde før han kjørte bombebilen inn i regjeringskvartalet, var å sende sitt 1400-siders manifest til hundrevis av adressater over hele Europa. Han oppdaterte også sin Facebook-konto med bilder av seg selv poserende som en bisarr ridder og soldat. Dette var åpenbart ment som en pressepakke for publikasjon i mediene umiddelbart etter angrepene.
Videre brukte terroristen Internett i planleggingen av sine handlinger. Det var her han skaffet kjemikalier, ammunisjon og utstyr. Det var her hans forvridde ideer ble satt sammen til et manifest, gjennom klipp og lim fra mer eller mindre obskure nettsider, gjennom innspill fra «tusenvis av folk» som han selv fortalte under rettsaken. Her fant han det han oppfattet som likesinnede og venner. 22. juli-kommisjonen slår uomtvistelig fast at Breiviks ideologiske radikalisering i stor grad har funnet sted i en alternativ offentlighet på internett, hvor han koblet seg på framvoksende og eksisterende ideologiske strømninger og miljøer. Terroristen Breivik ble født på nettet.
Internett som kilde til radikalisering
Forskning viser at internettet er blitt en avgjørende kilde til radikalisering for både islamister og høyreekstreme. Det er spesielt tre aspekter ved nettet som er viktige for radikalisering i retning voldsbruk:
- Nettet kan forsterke ideologiske budskap og fortellinger gjennom videoer og bilder.
- Nettet gjør det billig, enkelt og relativt risikofritt å komme i kontakt med likesinnede.
- Nettet skaper nye miljøer der sosialt uakseptable synspunkter og handlinger normaliseres. Dette skaper ”ekkokamre” for radikalisering.
Norge må inn i sin tid
I dag er 92 % av unge nordmenn daglig på nett. Tiden brukt på Internett har mer enn doblet seg i løpet av ti år, fra 76 minutter til nesten tre timer.
Samtidig som nettet på kort tid har blitt en sentral del av våre liv har vi ingen strategi for hvordan vi skal møte utfordringene rundt radikalisering og Internett. I justisdepartementets handlingsplan for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme, ”Felles trygghet – felles ansvar” (2010), er Internett knapt nevnt og ingen av de 30 handlingspunktene retter seg mot nettet.
Nettet har revolusjonert våre liv, men har så langt i liten grad påvirket hvordan vi som samfunn jobber med sikkerhet. Politi- og sikkerhetsmyndigheter har ikke gått inn i sin tid, de har ikke gjennomført den store omstillingen i sitt arbeid som nettets tidsalder krever.
Fremover trenger vi å utvikle en norsk modell for å møte radikalisering på Internett, som gjenspeiler dagens virkelighet. Målet må være at Norge i løpet av kort tid kommer på nett med ekstremistene. Men vi må ta kloke veivalg.
Spørsmålet er hvilken retning denne strategien bør ta. Vi kan grovt sett si at det er to hovedretninger internasjonalt. I den amerikanske «Homeland security»-modellen kombineres fri tilgang til nett med myndighetsovervåkning av folks nettbruk. I den «kinesiske brannmur» brukes omfattende forhåndssensur og filtrering av nettet for å hindre at innbyggerne får tilgang til uønskede ideer og meninger.
Begge modellene har åpenbare kostnader, ikke minst i forhold til de demokratiske rettighetene vi ønsker å beskytte. I 10-årsrapporten fra den tidligere 9/11-kommisjonen fikk amerikanske myndigheter strykkarakter for ikke å ha beskyttet grunnleggende sivile rettigheter.
Stoltenberg-doktrinen
Stoltenbergs mål om både mer åpenhet og et sikrere samfunn er en stor utfordring. Gode intensjoner er ikke tilstrekkelig når en skal balansere demokratiske verdier med samfunnets behov for å høyne sikkerheten. Det viser erfaringene fra andre land som har vært rammet av terror. Rask innføring av nye teknologiske sikkerhetsløsninger har noen ganger undergravet de verdier de er der for å beskytte.
Det finnes ingen ren teknologisk løsning. Vi kan ikke «trekke ut kontakten» ved hjelp av filtrering og forhåndssensur uten at kostnadene blir for store, både demokratisk og finansielt. Effekten av rent tekniske løsninger er dessuten begrenset. Den norske løsningen kan ligge i en kombinasjon av tiltak i politi, sikkerhetsmyndighet samt mobilisere det sivile samfunn. Den internasjonalt anerkjente forskeren Peter Neumann er inne på dette sporet. Følgende tiltak kan peke retning mot en slik strategi:
- Målrettet nettpoliti: Det vil si at nettsider som bryter loven (f eks ved hatefulle ytringer) tas ned og de som står bak stilles for retten. Her er signaleffekten viktig; loven skal også gjelde for ekstremisme på nettet.
- Styrking av det sivile samfunn på nett ved å opprette brukerpaneler (Internet User Panels) som kan bidra til rapportering og klagehåndtering inn mot internettselskapene, styrke barn og unges digitale kompetanse, samt fremme positive grasrotinitiativer på nett (lik Fritt Ords bloggstøtte).
- Ansvarliggjøring av aktører som Google, YouTube og Facebook når de blir kanaler for ekstreme ytringer (på lik linje med opphavsrett og seksuelt innhold).
Balansen
Ifølge 22. juli-kommisjonen har Internett stor oppmerksomhet internasjonalt i arbeidet mot terrorisme generelt, og soloterrorisme spesielt. De er også klare på at det er behov for et betydelig løft i norske myndigheters evne til å innhente og behandle informasjon fra det åpne nettet for å henge med i samfunnsutviklingen på dette feltet. Bedre nettovervåking av PST og politiet kunne gjort det mulig å oppdage terroristen på et tidligere stadium, men hva ville kostnadene ha vært for viktige verdier i vårt samfunn?
Nettets tidsalder har så vidt begynt. Vi må snarest starte arbeidet med å finne balansen mellom demokratiske verdier som åpenhet og tillit med kontroll og sikkerhet.
