Denne gangen er det personlig

Omstilling står høyt på den politiske agendaen, og offentlig sektor er ikke unntatt. De neste årene vil eldrebølgen slå inn for alvor, med flere kronisk syke og relativt færre i arbeid. Samtidig vil bidragene fra olje og gass til statskassen avta. Det er derfor nødvendig å vurdere hvordan vi kan gjøre ting på nye måter for å beholde en bærekraftig velferdsstat.

Last ned rapporten nedenfor: 

I denne rapporten skisserer vi hvordan teknologiutviklingen kan bidra til å endre offentlige tjenester på tre grunnleggende måter:

• Deltakende innbyggere: Interaktiv teknologi som smarttelefonen og tingenes internett gjør at innbyggerne ikke bare benytter offentlige tjenester, men blir aktive og deltakende aktører i utformingen og leveransen av dem. Personer med kroniske lidelser kan for eksempel gjøre målinger selv, og på den måten få en bedre tjeneste samtidig som de avlaster helsetjenestene.
• Persontilpassede tjenester: Nye offentlige data gir mer inngående kjennskap til hver innbygger og åpner for en offentlig tjenesteleveranse som er tilpasset den enkelte innbyggers unike behov. Eksempelvis kan smarte læremidler i skolen gi hver enkelt elev tilpasset undervisning og tettere oppfølging.
• Forutseende institusjoner: Mer utstrakt bruk av dataanalyse i offentlige institusjoner dreier offentlig tjenester mot forebygging, og vekk fra reaksjon og utbedring i etterkant. Skatteetaten kan for eksempel gjennomføre målrettede kontroller ved å ta i bruk prediktive modeller som plukker ut skatteoppgaver med høy sannsynlighet for feil.

Digitalisering og datadrevne tjenester reiser også noen viktige spørsmål: Hvis innbyggerne skal levere tjenestene selv, vil de være villige til å betale like mye skatt? Brukes algoritmer for å tilby støtte og mulige valg, eller kan de bidra til å stigmatisere individer eller grupper i samfunnet? Hva kan vi overlate til maskinenes dømmekraft?

De nye mulighetene må vurderes opp mot våre ønsker for hvordan velferdsstaten skal utvikle seg i fremtiden. Den norske velferdsstaten er et velfungerende system og nyter høy tillit i befolkningen. Derfor er fallhøyden stor når vi står ved et digitalt veiskille. Kan det bli for personlig?