Man aner nå å kunne skreddersy celler til å bli små biokjemiske fabrikker for medisiner, drivstoff og materialer. Hvilke politiske utfordringer reiser denne teknologien?
Syntetisk biologi handler om å utvikle biologiske systemer med nye og nyttige egenskaper. Men det er spørsmål om resultatene blir som vi ønsker. Den store bekymringen er uhell i form av at nye skapninger slipper fri og opptrer som infeksjoner i kroppen eller truer økosystemene.
Biokjemiske fabrikker
Syntetisk biologi sikter mot alle nivåer i biologien, fra isolerte molekyler til komplette celler, vev og organismer. Forskerne interesserer seg især for arvestoff, DNA, som inneholder oppskrifter for organismers egenskaper.
Mens vi hittil har vært henvist til å lese DNA-koden, vil forskerne nå skrive nye oppskrifter og programmere celler via DNA. Cellene skal fungere som små fabrikker og maskiner for alt fra å lage medisiner, drivstoff og materialer, til å bekjempe smitte og forurensning.
Naturen gir oss allerede mange forbilder og godt råstoff, men naturlige organismer er sjelden optimale for oss. Et eksempel er plantenes evne til fotosyntese, som hele tilværelsen vår er basert på. En ambisjon innen syntetisk biologi er å utvikle alger som høster solenergien mer effektivt, og som danner oljer som egner seg som drivstoff.
Provisorisk kunnskap
Men samspillet i celler og organismer er svært komplekst, og enn så lenge er vår kunnskap provisorisk. Synthia viser at vi er i stand til å herme etter naturen, men kan vi ta spranget derfra til å lage helt nye modeller? Og vil de oppføre seg som planlagt?
Uhell og uønskede egenskaper
Muligheten for at vi ikke behersker dette fullt ut åpner for negative overraskelser. Et alvorlig scenario er at nye skapninger slipper fri og opptrer som infeksjoner, eller at de invaderer økosystemene. De kan være fri for naturlige fiender som holder dem i sjakk.
Likevel finnes mottiltak. Hvis en syntetisk organisme ikke bør slippe ut i naturen kan den holdes innelukket i beholdere. De vanntette systemene som kreves når vi forsker på farlige sykdomsbakterier viser at slik kontroll er teknisk mulig. Men det er vanskelig å se for seg at de offensive planene om produksjon av drivstoff og materialer kan realiseres innenfor slike trange rammer.
Åpner for misbruk
Om bakterier kan designes til våre formål åpner det også for å misbruke dem med destruktive hensikter. Slike scenarier er blant annet inspirert av at forskere har gjenskapt viruset som forårsaket spanskesyken. Mottiltak mot dette kan være å hindre at teknologien havner i feil hender.
Er vi godt skodd?
I Norge vil syntetisk liv falle inn under genteknologiloven. Teknologien kan imidlertid utfordre lovanvendelsen. I Teknologirådets innspill til Stortinget reises følgende spørsmål:
1: Når gjelder genteknologiloven?
DNA som foreligger utenfor en celle blir ikke regulert under loven fordi det forutsettes å ikke kunne overføre genetisk materiale. Tilfellet Synthia utfordrer denne forutsetningen.
2: Kan vi forhåndsvurdere nye skapninger?
For å godkjenne bruk av genmodifiserte organismer krever loven en forhåndsvurdering som belyser egenskaper og risiko ved organismen. Men kan vi overhodet forutsi egenskapene ved vesensforskjellig nye skapninger?
3: Bør andre enn forskere ha adgang?
Faren for uhell og misbruk kan påkalle adgangskontroll til denne type teknologi og forskning.
4: Trenger vi en tenkepause?
Kanskje trenger vi en tenkepause for å avklare de store politiske og samfunnsmessige spørsmål som reiser seg.
Rettferdighet og etikk
Syntetisk biologi reiser avveininger mellom potensielt store fordeler og ulemper. Her er også spørsmål om hvem som får gevinstene: patentholderne, oljeselskapene, klimaet eller malariaofrene? Hvem får kostnadene, og må leve med risikoen?
Å designe livsformer som midler for mennesket kan også kollidere med etiske og religiøse verdier. Slike motforestillinger dreier seg ikke bare om normer og forbud, men også ydmykhet for hva vi kanskje ikke mestrer.
