I 2060 vil én av tre europeere være over 65 år, og det vil være bare to i arbeidsfør alder for hver pensjonist, mot dagens fire. Det gir store utfordringer for eldreomsorgen. Teknologirådet har hatt ansvaret for å utarbeide scenarioer for hvordan eldreomsorgen kan se ut om ti år. Scenarioene er diskutert i workshoper i ti europeiske land, blant annet i Danmark, Sveits, Østerrike, Spania og Irland, i tillegg til i Norge. Deltakerne var ansatte i omsorgssektoren, beslutningstakere, frivillige, representanter for de eldre selv og for leverandører av velferdsteknologi. Konklusjonen er at beslutningstakerne må legge til rette for økt bruk av velferdsteknologi uten å gå i noen av disse fellene:

1) Teknologi blir innført uten selvbestemmelse

Uavhengighet og selvbestemmelse er avgjørende – selvsagt også etter pensjonsalderen. Det er bred enighet om å legge til rette for at eldre kan bo trygt hjemme så lenge som mulig. I fremtiden vil to av tre over pensjonsalder ha minst to kroniske sykdommer. For dem kan muligheten til selv å følge opp sin egen helse og sykdomsutvikling hjemmefra bety økt livskvalitet. Personlig tilpasning blir sentralt for å gi et godt tilbud.

]Det kan være smart å lære seg om valgmulighetene man har og hvordan man bruker teknologien før behovet melder seg. GPS-sporing av personer med demens er ett eksempel på trygghetsteknologi som allerede er tilgjengelig. Om man skulle bli rammet av demens, er det en stor fordel om man på forhånd har tatt stilling til om man ønsker å bruke sporingsteknologi, og hvem som skal få tilgang til dataene. Slik unngår man at det er pårørende eller helsepersonell som må fatte beslutningen.

 

Almas hus

For å kunne ta de riktige valgene, er det viktig å få god og forståelig informasjon om hvilke valgmuligheter man har når det gjelder teknologiske hjelpemidler. Almas hus er et demonstrasjonshus i Oslo hvor helseansatte, beslutningstakere og folk flest kan komme og se hvilke teknologiske hjelpemidler som finnes for personer som rammes av demens. Dette er et godt eksempel på et tiltak for at både den eldre selv og de pårørende skal kunne forstå hvilke muligheter som finnes og velge de løsningene om passer best til deres behov.

2) Eldre blir ikke sett på som en ressurs

Frivillig sektor vil bli viktig for å opprettholde en bærekraftig eldreomsorg. Dugnadsånd og kultur for frivillighet er avgjørende, men mangler i de fleste av landene i undersøkelsen. Ny teknologi og sosiale nettverk kan spille en avgjørende rolle i å skape oppslutning om og å koordinere frivillig innsats.

Det må imidlertid være helsemyndighetene som avgjør hvilke oppgaver som egner seg for frivillig innsats, og hva som må gjøres av helsepersonell og ansatte. For å gjøre det mer attraktivt å gjøre frivillig innsats, kan det opprettes insentivordninger som gjør at friske, «unge gamle» kan tjene opp poeng ved å bidra frivillig, som de kan bruke senere når de selv har mer behov for støtte.

 

Erfaringer fra Storbritannia

Erfaringer fra Storbritannia viser viktigheten av å profesjonalisere og kvalitetssikre det frivillige arbeidet. Organisasjonen CSV (Community Service Volunteers) krever for eksempel vandelsattest fra alle som skal jobbe frivillig. CSV har gjennom flere års arbeid klart å engasjere over 17 000 eldre i frivillig arbeid; de kjører naboen til legetimer, er leksehjelp på skoler i lokalmiljøet eller besøksvenn for ensomme eldre.

3) Vi utvikler ikke den teknologien det er behov for

I en utvikling hvor det blir flere eldre per yrkesaktiv, og utgiftene til eldreomsorg øker samtidig som det blir færre til å betale, vil teknologiske hjelpemidler være én måte å kunne håndtere kostnadene på. Men de eldres behov – ikke kostnadshensyn – må stå i sentrum for utviklingen av tjenestene. Det blir sterkt anbefalt å involvere brukerne i denne prosessen.

Offentlige innkjøpere bør samarbeide med de private utviklerne av velferdsteknologi. Det er helt avgjørende for å lykkes med utvikling og innovasjon i helsetjenesten, var det bred enighet om. Det er også avgjørende at de kommunale innkjøperne har god nok kompetanse på velferdsteknologi, ble det påpekt i den norske workshopen.

4) Store ulikheter i tilbudet til de eldre

Det var enighet på tvers av landegrensene om at når velferdsteknologi tas mer i bruk i eldreomsorgen, må myndighetene sørge for et visst basisnivå til alle, uavhengig av økonomi, om de eldre bor på landet eller i en stor by, osv. I Norge gjennomføres det i dag pilotforsøk med «trygghetspakker» – en standardpakke med grunnleggende teknologiske hjelpemidler som trygghetsalarm, fallsensor, GPS-sporing osv. som kan hjelpe de eldre å bo trygt hjemme lenger.

5) Personvernet uthules

Velferdsteknologien vil gi store mengder svært personlige data om mange mennesker. Retningslinjer for hvordan disse dataene skal lagres og brukes, hvem som kan få tilgang til dem, og om og i så fall hvordan de kan gjenbrukes, f.eks. til forsknings- og utviklingsformål, må være klare og tydelige.

Fakta om prosjektet

  • Resultatene fra det EU-finansierte PACITA-prosjektet ble lagt frem på en konferanse i Berlin i slutten av februar, og på et seminar i Oslo og møte i Brussel i mars.
  • Prosjektet har kartlagt tilgjengelig velferdsteknologi og -politikk, og har gjennomført interessentworkshoper i Danmark, Sveits, Spania, Bulgaria, Belgia, Tsjekkia, Ungarn, Østerrike og Irland, i tillegg til i Norge.
  • Teknologirådet har hatt ansvar for å utarbeide tre scenarioer for bruk av velferdsteknologi i eldreomsorgen i fremtiden, som ble brukt som grunnlag for interessentworkshopene, har utarbeidet en rapport om resultatene fra den norske workshopen, og hatt ansvaret for en felles rapport fra alle deltakerlandene.
  • Scenarioene og arbeidsdokumentene er åpent tilgjengelige. Andre som ønsker å bruke disse dokumentene til å gjennomføre en scenarioworkshop, er velkommen til det, og kan ta kontakt med Teknologirådet ved behov.

 

Nyhetsbrev

med nyhetsbrevet vårt får du med deg det siste innen teknologiutvikling

AktueltDETTE JOBBER VI MED NÅ