Blir personvernutfordringene mindre synlige?

Etter hvert som tingene vi omgir oss med utstyres med sensorer og kobles til internett får vi et slags utvidet sanseapparat som vi kan ha stor nytte av. Men samtidig blir denne teknologien mindre synlig for oss når den bygges inn i kjente ting vi allerede har et forhold til i hverdagen.

Hvordan skiller vi en smart brødrister fra en dum brødrister? Og hvordan vet vi om den er koblet på nettet eller avslått? Sporingsteknologi som iBeacons og WiFi-fangere er allerede i bruk flere steder, men er samtidig små og vanskelige å få øye på.

Når teknologien forsvinner inn i bakgrunnen på denne måten, og veves inn i hverdagen vår, kan det fort blir vanskelig å utvikle et bevisst forhold til hva den faktisk gjør med oss. Tingene på internett kan snakke med hverandre uten at du nødvendigvis er oppmerksom på det. Når teknologien i tillegg både er praktisk og nyttig, kan vi fort bli passive datagivere.

Vil vi i det hele tatt kunne unngå tingenes internett om vi ønsker? Hvordan skal vi koble oss av eller skjerme oss fra en teknologi vi ikke kan se?

… eller mer synlige?

På nettet forholder vi oss gjerne til ulike nettsider i en nettleser. Selv om du vet hva du ser på skjermen, er du kanskje ikke like bevisst på hva som skjer i kulissene, hvem som følger nettoppførselen din og hvordan de gjør det. Nettet har en synlig side, men samtidig er store deler av maskineriet usynlig og obskurt for de fleste nettbrukere.

Med tingenes internett kan det ved første øyekast virke som om dette usynlige maskineriet bare vil vokse seg større: Når stadig flere ting kobles til internett, vil både mengden og omfanget av datainnsamlingen fortsette å øke. Og stadig flere vil være interessert i dataene for å tilby ulike tjenester, og dermed vil også stadig mer data flyte mellom ulike aktører.

Mens datainnsamling på nettet ofte er usynlig og obskur, er tingene vi omgir oss med hver dag konkrete og håndfaste. Vi har brukt dem tidligere og vet hvilken funksjon de skal fylle. Og når internettet flyttes ut av den virtuelle verden bak skjermen og inn i det fysiske rom, har vi kanskje bedre forutsetninger for å forstå og mene noe om hva som er rimelig bruk av data og hva som ikke er det? Hva som er å regne som rimelig bruk er jo tross alt ofte avhengig av hvor man er og i hvilken sammenheng man er der: vi forventer en annen type oppførsel på møterommet på jobben enn på puben på hjørnet.

Når teknologien veves inn i våre fysiske omgivelser, blir det kanskje lettere å oppdage bruk som bryter med sosiale normer . Var det kanskje nettopp en slik respons vi så på Google Glass – en teknologi som operer i sjiktet mellom den fysiske og den digitale, virtuelle verden? Lenge før produktet var å finne i butikkhyllene, hadde begrepet ”glasshole” fått et fotfeste i språket. Samtidig har ulike restauranter, barer, kinoer og strippeklubber innført forbud mot teknologien fordi man raskere så hvordan teknologien kommer i konflikt med sosiale normer.

Ting som kan gjøres

Internett er i en tydelig forandring. Selv om det er vanskelig å spå hvordan tingenes internett vil slå ut, er det sikkert at det vil by på mange nye muligheter. Men også nye utfordringer – ikke minst for personvernet. Kan vi ta lærdom av erfaringene vi har gjort med nettet?

1) Reell oversikt for brukeren

Store deler av datainnsamlingen på internett er i dag skjult for brukeren. I tingenes internett forventes også mye av datainnsamlingen å være usynlig. Samtidig vil omfanget sannsynligvis øke. Bør (forbruker)myndighetene ta tidlige grep for å utvikle et dashbord som gir folk en enkelt forståelig oversikt over hvilke samtykkeerklæringer de har inngått, hvordan dataene brukes og hvor disse befinner seg? Kanskje kan et slik dashboard også gi en «personvernkarakter” som kan hjelpe brukeren å forstå hvordan samtykkeerklæringen hun har inngått griper inn i personvernet?

2) En new deal for internettøkonomien

Internettøkonomien fikk vokse frem uten streng regulering fra myndighetens side. En slik tilnærming kan være viktig for å stimulere innovasjon og nyvinning i en fase hvor teknologien er i ferd med å modnes. Dessuten kan det være vanskelig å regulere en teknologi som er i rask endring. Mange vil derfor mene at teknologiindustrien i størst mulig grad bør regulere seg selv.

På den annen side viste bl.a. finanskrisen at selvregulering ofte kan komme til kort. Internett-økonomien baserer seg på utstrakt handel med persondata som samles uten at folk forstår omfanget av dette eller får høste verdiene selv. Det er ikke sikkert at dette er en bærekraftig forretningsmodell på sikt.

Norske myndigheter tok tidlig grep for å regulere petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Kan myndighetene nå i en tidlig fase ta et fastere grep om tingenes internett og stake ut en kurs som sikrer at denne teknologien også kommer det norske samfunn og norske borgere til gode? Kan vi utarbeide et nytt dataforlik som bedre balanserer maktforholdet mellom brukeren og selskapene som forvalter datastrømmene i tingenes internett?

3) Hvite flekker på kartet

I dag er det vanskelig å finne steder på nettet hvor man ikke legger igjen elektroniske spor. Med tingenes internett vil denne sporingen strekke seg ut av den virtuelle verden og inn i det fysiske rom. Vi har allerede landskapsvernområder og nasjonalparker for å beskytte viktige naturverdier. Finnes det steder i det offentlige eller private rom som bør fredes for tingenes internett? Hvor vi har rett til å være anonyme og ikke etterlater oss elektroniske fotavtrykk? Bør det f.eks. som hovedregel være ulovlig å samle atferdsdata i det offentlige rom?

 

Nyhetsbrev

Med nyhetsbrevet vårt får du med deg det siste innen teknologiutvikling

AktueltDETTE JOBBER VI MED NÅ